Her kan du lese race rapporten fra Angela Kaurins opplevelse i Las Vegas

 

Her var vi altså, i Henderson, Nevada, klar til å forsvare (hvert fall prøve) HTK´s ære i VM i IM70.3. Andreas, mannen min var med som support/bike tech/coach/masekopp. Tone Bendiksen og Ivar Jacobsen m/team WEN Events hadde også tatt turen og sto klar med norske flagg.

Etter en ukes husmorferie i ørkenen for å venne seg til varmen, var det endelig dags for litt seriøs bading/sykling /løping. Da vi satte kursen mot T1 kl 05 regnet det ganke heftig, så etter å ha sjekket inn utstyret, bar det tilbake til hotellet for å varme seg litt.  Jeg var sjeleglad for at det ikke var 40 grader, men spent på om racet ble kansellert, da det var meldt torden. Dagen før hadde det buldret litt, og da stengte de hele ekspoen i vill panikk.

Det føltes rimelig sprøtt for en «husmormosjonist» å stå på startstreken med bla. storheter som Craig Alexander og Leanda Cave, og jeg fniste litt for meg selv da Crowieble observert i fullt firprang mot doen. Sikkert litt nervøs han også: )

Proffene gikk i vannet kl 06.30. Min aldersgruppe (F35-39) startet som 3. siste bølge kl 07.35. Det var ikke lov med våtdrakt, så jeg var forberedt på at de ble tøft, da svømming ikke er min sterkeste side. Endelig var vi gang. Det skulle vise seg at det tok 47 minutt før jeg var ute av vannet igjen. I flg. garmin har jeg da svømt 2.3 km, så jeg tapte endel tid på dårlig navigering. Og dårlig svømming…

 

T1 var nå blitt et gjørmehull. Sykkelen min var heldigvis lett å finne ettersom jeg var en av få med vanlig landeveissykkel. Den første milen på sykkelen var stort sett oppoverbakke, samt regn og motvind. Akkurat som hima, med andre ord. Kondens og våte briller gav dårlig sikt. Veien var ikke stengt for traffikk(!), så mens vi ga gass utover i ørkenen, suste det digre SUV`s forbi i begge felt. Med glatt, våt veibane, en god del traffikk, dårlig sikt, og syklistter som passerer samtidig som jeg passerte andre, ble første halvdelen av sykkelløypa en slitsom affære. Flere ble presset av veien, og noen skadet seg stygt. Selve løypa var meget kupert med lange slake bakker og knapt noen flate partier. Ganske krevende, med andre ord. Føret gjorde at jeg ikke turde å gi bånn gass i nedoverbakkene da det føltes rimelig utrygt.

Vel fremme ved T2 etter ca 92 km, var solen nå kommet frem. Jeg var enormt glad for at det ikke var 40 grader, som det hadde vært et par dager tidligere, men 32 grader var jo faktisk også ganske varmt. I tillegg var luftfuktigheten høy. Men dette la jeg knapt merke til da magen begynte å protestere etter ca 5 meter på løpingen. Litt hold takler vi glatt, tenkte jeg og satte ned farte litt mens jeg ventet på at det skulle gå over. Det gjorde det ikke. «Fake it `till you make it» tenkte jeg videre, og anla et digert smil for å late som jeg hadde det gøy.

Men helt ærlig: dette var det værste jeg har vært med på. I svake øyeblikk sutret jeg litt og avtalte med meg selv at dette skulle jeg ALDR gjøre igjen, nå blir det bare yoga fremover. ALDRI mer triathlon.

Løpetraseen var en runde på ca 7 km som skulle løpes tre ganger. Halvparten var slak oppoverbakke, og selvfølgelig nedoverbakke på vei tilbake. Ikke mindre en syv (7!) ganger passerte vi mål før man endelig kunne få ta av inn i målområde. Dette gjorde ikke underverker for motivasjonen som jeg desperat prøvde å holde oppe. Andreas var gull verd der han sto og heiet. «Rett deg opp!  Få fart på beina nå»

 


Etter over seks endeløse timer, hvor av de to siste var med intense smerter, var mål endelig i sikte!

Jeg hadde sneglet meg gjennom løpet, halvt springene, halvt gående. Magen lagde rabalder med en gang farten kom op i akseptabelt nivå. Det værste med å være treig er jo at man aldri blir ferdig! Dette var det lengste jeg har brukt på en 70.3. ( det var min tredje).  Total tid kom på 6t 16 min. Over tre kvarter mer enn planlagt, og 47 minutterklij43 bak min PB. Uten tvil den tøffeste konkurransen jeg har vært med på, både pga været, tøff løype og magekrampene.

 

Var det verdt turen? Joda.. selv om jeg ikke akkurat hadde det så festlig under selve konkurransen, var det desto mer herlig å komme i mål. Dessuten var det kjempegøy å være i Henderson i dagene før løpet og mingle med masse fantastiske atleter. Vi benyttet oss av Endurance Sports Travels reisebyrå, som eies av Kona-legende Ken Glah (han stiller til start på Kona for 30. år på rad i år), som la til rette for at vi fikk en uforglemmelig opplevelse.

 

Kommer jeg til å slutte med triathlon for å begynne med bare yoga slik som jeg sverget ved km 13 på løpet? Vel… jeg har allerede skaffet barnevakt til torsdagens svømmetrening: )