(En race rapport med smuler av overdrivelse)

Skepsisen til været denne dagen viste seg å være unødvendig, og gleden var stor da jeg oppdaget at Yr.no var til å stole på. Etter ett par hektiske timer med en timeplan som var detaljert til minuttet, stod vi klare på toppen med henger og telt. Gleden var stor da jeg registrerte oppmøte på Stemmen. Ny deltagerrekord igjen og dobling siden forrige bestenotering.

Presis kl.1700 satte Svein Jarle feltet i gang og opp gjennom Djupadalen toget den største joggegruppen gjennom tidene. Selv syklister måtte vike for en gangs skyld.

Kroppen kjentes helt ok ut, selv om det knirket litt her og der. Kattanakk og første del av anleggsveien kjentes bra, og hele veien til skiltet mot Nodland gikk uten store problem. Kjente at energien i bena ikke var som den burde, men det gikk på fram.

På toppen før vi svinger ned mot skogen og bekken ved Håvåshytta, begynte første del av moroa. Det første som skjedde da jeg åpnet den medbrakte vannflasken var et jeg mistet korken (sorry, skal hente den senere). Deretter viste det seg at vannflasken inneholdt kullsyrevann. Uten kork måtte jeg helle i meg større mengder vann enn planlagt. Hadde det ikke vært så varmt hadde jeg ikke brydd meg, men med tørr hals og 12 kilometer igjen var det ingen annen utvei. Alternativet var å la det skvulpe ut mens jeg løp. Den neste kilometeren ble derfor flasken tømt og resultatet lot ikke vente på seg lenge.

Jeg som nesten aldri drikker kullsyreholdig drikke fikk en voldsom reaksjon i magen. Bobler inn, bobler ut. Enten oppe eller nede. Midt i mellom begynte en (et?) voldsom sting å melde seg på høyre side av nederste trinn på six-packen. Siste del av turen ned mot Nodland ble en rar fornøyelse og jeg ble for sikkerhetsskyld passert av to-tre stykker.

Ute på asfalten måtte jeg slippe meg litt ned i feltet for ikke å forstyrre medløpere. Løpende alene begynte jeg å synge på «Jeg har en vind» med PrimaVera. Både rytme og refreng passet med kroppslige behov, og hver gang refrenget var ferdig slappet han på høyre side av six-packen av.

Det som var mest foruroligende var at høyre legg skrek ut «KRAMPE!» i et lite sekund hvor jeg prøvde å akselererer for å ta igjen de andre. Dette lovet jo bra tenkte jeg og sang videre.

Nede ved Førre gikk jeg tydeligvis tom for luft – bokstavelig talt. Men han på høyre side av six-packen fikk selskap av en tilsvarende på venstre side. Dobbelt sting! Det var nytt. Det føltes som om det stod to stykker å slo på hver sin side der nede mens jeg forsøkte å komme meg oppover mot Toskatjønn

I den lille bakken ned mot Toskatjønn hørte jeg en underlig lyd bak meg. En lyd som fikk meg til å glemme de to som holdt på der nede. Lyden kom nærmere og nærmere og lignet ikke noe jeg hadde hørt før i området. Opp på siden dukket en kar på rulleski! Hvem pokker går på rulleski i april. Vinteren er jo slutt! Fyren smilte rått i skjegget og la inn et par ekstra stavtak og forsvant. Med den ruglete asfalten lo nok jeg sist. Den massasjene bena hans fikk ville ikke jeg hatt.

De to der nede gav meg nye hint om hvordan ståa var. 3-4 kilometer igjen og det verste gjenstod. Jeg prøvde febrilsk å tenke positive tanker og kom plutselig på at det ventet en deilig pastarett på meg når jeg kom meg i mål og litt til. Tennene begynte å vasse i slim. Jeg forsøkte å spytte det ut, men det kom i retur som en strikkball og la seg rundt omkring på kinnet. Da jeg passerte Kiwi følte jeg meg som Ole Einar Bjørndalen etter målgang.

Slim fikk være slim, nå var det store øyeblikket kommet. Steinsfjellet skulle bestiges. Oppover gikk det. Ikke fort, men det gikk. Det vil si jeg løp den første delen før begge leggene tok over for de i magen. Den første bratte bakken måtte jeg løpe. Det var jo publikum med flagg og greier. Ole Einar og jeg fikk rene VM stemningen på veien oppover, men så snart publikum var ute av synet måtte jeg slutte å løpe. Prøvde igjen i nedoverbakken, men da stigningen kom og forble stigning til toppen, var det bare rask gange som hjalp.

Pustende og pesende kom den ene etter den andre forbi. Noen med bedre stil enn andre.  Lysten til å løpe for å ta de igjen var der, men leggene nektet. Hvert minste forsøk på å innta løpestil, ble behørig slått tilbake. Leggene gjorde en god jobb med å holde meg igjen. På flaten så jeg mitt snitt til å lure meg til noen skritt. Det gikk til neste bakke, så var det stopp. Rask gange var det som måtte til. Gav alt jeg hadde i hvert skritt og hver gang jeg overdrev fikk jeg en klar beskjed fra leggene – «ikke prøv deg…»

Nærmet meg gradvis en konkurrent og tenkte «pokker heller, det får stå til» Klarte å karre meg opp på siden, 10 meter igjen. Leggene skrek og jeg skrek enda mer (inni meg). 7 meter igjen, jeg var forbi. Yes, dette går veien.  4 meter igjen og han ved siden av meg giret om og kom opp på siden. 2 meter igjen. Tyner ut det siste, men han siger ifra. Målstreken komme og jeg prøver å kaste frem foten. Ingen reaksjon bortsett fra en lynende smerte i lysken. Strekk! Trodde ikke det kunne bli verre … Sting, krampe og strekk på en gang. Dette var en ny opplevelse. Det er av sine egne en skal få det tenkte jeg, men i mål kom jeg.

En smule overdrevet, men det var slikt det føltes …

Kurt

Del gjerne egne erfaringer nedenfor