Race Report av Jorunn Hagesæther

Tur-retur Haugesund-Zürich

Hvordan utfordre egne grenser og samtidig etablere nye vennskap gjennom HTK?

Noen liker korte sprintdistanser, noen liker halvlange konkurranser som Ironman 70.3,også er det noen da som liker å ha det vondt leeenge. Derfor falt valget på full distanse i Zürich for undertegnede, Kenneth og Irek (sistnevnte har allerede mange fulle distanser på merittlista)

Vi valgte å kjøre ned og jeg og Kenneth hadde fått lånt oss bil, da vi dessverre begge heller hadde puttet penger i sykler og diverse sportsutstyr de siste årene, enn på skikkelig bil… vi skulle også frakte sykkelen til Irek gjennom Tyskland og til gjøkur-landet Sveits.

JorunH

Her sov jeg…

Turen gikk lett fram til Kristiansand, men da hadde vi vært igjennom det meste av hverandres livshistorie og den ene cd`en vi hadde med var spilt ex-antall ganger, ble det klart for oss at dette kunne bli en lang tur. Overfarten gikk fint og Danmark lå foran oss. Her var det bare å gi gass og vi kjørte på…litt for lenge…til det ble mørkt.. og alle overnattingstedene var stengt. Første natt måtte vi derfor ligge ute. Jeg valgte grus som underlag, mens Kenneth la seg i en kornåker. De fryktelig dyre syklene derimot, de lå trygt og godt INNI bilen.  Her sov jeg..

JorunH2

Rommet med det rare i…

Kl 06 var vi klar for å kjøre videre. Hverken grus eller åker bidrar til så veldig mye søvn, men vi durte på, og kom faktisk fram til Zürich en dag før planen. På hotellet stod Irek og tok i mot oss. Vi skulle gjøre turen billigst mulig så det var bestilt trippelrom. Det vil si; det var satt inn en ekstra seng på rommet, av typen «kort». Den senga ble mi, og om jeg bøyde knærne litt kjentes den neste passelig ut. Ellers skulle rommet huse tre stk sykler, våtdrakter, spisse hjelmer, utstyr, klær og oss

Kenneth valgte den siden av dobbeltsenga som var nærmest kaffemaskinen så han går heretter under navnet «the coffie boy» Jeg og Irek delte nattbord på andre sida, men det var aldri noe problem. For da Irek sin side bestod av vitaminer, magnesium, Redbull og sportsbarer, var min side dominert av tomme ølbokser, en halv flaske vin og et par «romantiske komedier»

 

Torsdag var vi på plass for å hente startnummer. Vi var der faktisk før de åpnet, overivrige? JorunH3Godt mulig. Så gikk vi for å teste deler av svømmetrasseèn.  Der var det flott og vannet var nydelig. Men der var vi ikke alene. Den ene utøveren etter den andre dukket opp. Jeg og Kenneth så etter noen som kunne være litt gamle, litt korpulente eller litt bleike. Men neida her dukket den ene opp sprekere og mer atletisk enn den andre. Vi kom i snakk med en engelskmann og han hadde vært med på en full distanse før. Etterpå hadde han fått ny tatovering, rundt ankelen: Et skjellet som svømte, syklet og løp. Vi grøsset, Irek flirte.

Utpå ettermiddagen mente Irek vi måtte ha en sykkeløkt, mitt i storbyen. Det var med livet som innsats. Irek som kan trikset om å ikke ta foten ut av pedalen før høyst nødvending i lyskryss, Kenneth som holdt på å velte og mistet både vannflaske og selvtilliten og undertegnede som holdt på å miste hørselen (og livet) etter en illsint bilist som antakelig mente Ironman var noe ¤%&#/#» tull.

Om kvelden var det sauna. Strengt opplegg; intervaller også her. 3 x 10 min, Irek hadde regien, og det var varmt. Og varmere ble det; var ikke forberedt på at Irek la håndkle til sides og flasha «finstasen» Da måtte jo jeg sitte på øverste benk, stirre i veggen og prate som ingenting.  Og det var VARMT der oppe i høyden. Godt vi hadde øl å kjøle oss ned på. Hevnen var heldigvis søt. Den natta snorka jeg så høyt at begge gutta våkna og måtte finne fram øreproppene fra badebagen.

Dagene gikk og det nærmet seg racedag. Før vi skulle legge oss siste kvelden sa Irek plutselig at det var nødvendig med noen treningsøkter på 7-8 timer før en sånn konkurranse. %&%&¤ (komme med det NÅ) Så da lå vi der da; jeg og Kenneth stirret i taket og talte sammenhengende trenings timer. Jeg kom til 5 timer, Kenneth kom muligens litt lenger…

Veldig glad for at jeg fikk den informasjonen et halvt døgn før start!

Jeg sov omtrent tre timer, de to andre sov litt bedre, men det var mye romstering borte ved kaffemaskinen, og 04:30 var i hvert fall jeg og Kenneth lysvåken. Jeg var kvalm… veldig kvalm.. måtte spy… mange ganger… spydde og spydde. Men jeg visste jo at det bare var nerver. Etter hvert fikk jeg i meg et rundstykke med nugatti. Vi var veldig imponert over Irek sin appetitt, han virket så rolig og spiste og spiste. Kenneth ble inspirert, skulle ikke være dårligere, spiste han også… spiste mer.. helt til han også spydde. På en måte så sympatiserte han med oss begge.

Taxien var bestilt, vi var klar, men hvorfor dukket plutselig Irek opp i våtdrakt og sykkelsko i resepsjonen? Dette hadde vi ikke hørt noe om. Uansett tror jeg han angret da taxien slapp oss av ca en kilometer før startområde… alltid kjipt å gå lengre distanser på asfalt i sykkelsko.

Starten nærmet seg, Irek starta 5 min før oss. Jeg stod nå der med neseklypa mi. Og en merker at en er litt ut av komfortsonen når en sier til sidemannen at en har bursdag, for å få en klem, litt nærkontakt, litt trøst… og jeg som aldri har vært en «klemmer»

Så var vi i gang. Vill kamp, svømte som galne, sloss litt, bokset litt.. Det gikk bra, feltet spredte seg etter hvert. Jeg tror nok jeg svømte over 4000 meter for jeg navigerte som en full sjømann, men det var ikke så farlig. Opp på land, inn i T1, fikk i meg en bar og la ut på sykkel. Og det var en skikkelig lang sykkeltur. Utrolig mye «alenetid» viktig å ha et rikt indre liv, for det kjedelige med Ironman er jo at du ikke kan prate med de andre syklistene. Jeg måtte prate med meg selv. Og det gjorde jeg; på engelsk (av alle ting). Vi hadde jo allerede pratet karmøy/polsk-engelsk i fire dager, så derfor bare fortsatte jeg på den: «Tiffany from USA, stay behind» «Enrique from Spain, you are a loser» Det hjalp, mila gikk unna. Men 18 mil er langt, ingen tvil om det. Bakkene «The heart-breake hill» og «the beast» var kjekke, her kunne jeg plukke rygger. Jeg fikk i meg masse næring på sykkel helt etter planen. Kransekake, bar, bananer, drikke og gel.

De siste fire mila var lange. Jeg tenkte bare på å bli kvitt sykkelen og få lov til å begynne å løpe. Underlivet hadde jeg ingen følelse i lenger ( er ikke venn med sykkelsetet) men beina kjentes fine. Så bar det inn i T2. Vekk med sykkel og hjelm, et kjapt skobytte, så var jeg i gang. Og det gikk lett. Jeg løp og løp. Hadde ikke klokke, men så en klokke på t-bane stasjonen og skjønte at jeg lå langt foran målsetningen min. Løpetraseèn var 4 ganger samme ruta. Jeg møtte på Kenneth og ropte, jeg møtte på Irek og ropte. Men jeg kunne faktisk ikke huske hva han het: Korfini ropte jeg, for det stod på trøya hans… så ør kan en være.

Jeg tenkte fortsatt på å få i meg energi, men var så kvalm. Prøvde en gel, brakk meg, prøvde litt sportsdrikk, men brakk meg. Og når du brekker deg, skjer det noe med magen…og med et underliv som var følelsesløs etter syklingen; «say no more» det ble litt tissing i buksa på denne løpeturen. Men Kenneth løp bak en som fikk brunere og brunere sokker etter hvert, så det kunne vært verre…

JorunH4

«Nesten» en Jahn Teigen

Etter hvert var jeg så kvalm at jeg brakk meg og spydde hver gang jeg kom til en drikkestasjon og så diverse geler og sportsdrikke. Ikke veldig appetittlig for de frivillige, men sånt er bagateller i kampens hete. Jeg nærmet meg mål, jeg kom inn på oppløpssida og jeg klarte å lire ut av meg til konferansierer at jeg hadde bursdag, han og et fantastisk publikum sang «happy bursdag» da jeg tok et splitthopp allà Jan Teigen og passerte «finishline». Lykken var komplett.

(Jeg ser på finishbildene i ettertid at det dessverre ikke var allà Jan Teigen..)

Hva nå? Gutta var ferdig, de var dratt. Jeg stod der alene, fant posene mine. Oppi den hvite posen lå det et kort og en bursdagsgave fra Ironman. Da ble jeg veldig glad. Fikk litt perspektiv på ting. Selv om dette er kommersielt og dyrt og alt det der, så hadde de oppdaget at jeg hadde bursdag, en person hadde lett frem posen min og lagt en ting oppi der. Ble faktisk ganske rørt.

JorunH5

Pizza og vin på sengen

Jeg fikk hentet sykkelen og tok trikken til hotellet. Full fest på rommet? Guttene hadde fikset «Take away» pizza og en flaske vin. Vi var glade og fornøyde, vi pratet og lo og vi lå der i hver vår seng iført kveldens festantrekk: boxer og t-shirt. Tre svært ulike personer, med ulik bakgrunn og forutsetninger, men som alle hadde gitt det de orket gjennom dagen og var «ruset på seg selv» En tur og en kveld som aldri glemmes. Og når en er blitt så familiære at «noen» tisser med badedøra åpen, da skjønner en at en har fått venner for livet.

Ut på motorveien kl 08 neste morgen. Irek skulle fraktes til München, bånn gass. Vi skulle til Haugesund. Her var det bare å gi gass…og vi kjørte på…litt for lenge…til det ble mørkt.. og alle overnattingstedene var stengt. Vi måtte sove i bilen, syklene utenfor… vi bak i… støle kropper, og en alt for kort bil. Neste morgen var vi i gang igjen 04:30 og kjørte videre, Tyskland er langt.. trøtte.. leie.. hater Queen, kjørte via Sverige… vips var vi i Norge…uten å ha brukt kvoten… Hjemme 20:30..helt utslitt.

Så gikk det ca et døgn og jeg begynte å planlegge for min neste Ironman.

Jorunn Hagesæther