Skrevet og opplevd av Øyvind Flage

Torsdag 21.08 reiste jeg sammen med kona til København. Målet med turen var IronMan Copenhagen Det ble en helg jeg sent kommer til å glemme. Bakgrunnen er 4 år som frivillig og to som utøver i Ironman 70.3 i Haugesund samt resultatet av livstilsendringen som skulle komme. Jeg kjente jo til fenomenet Ironman før det kom til Haugesund og digga konseptet, men det var utopi å i det hele tatt tenke på å delta på noe sånt.

Husker jeg så en OL triatlon og tenkte at det må bli noen fæle gnagsår av det der. Etter 2013 og et bilde av min nevø og meg der han nettopp har fullført 70,3, Haugesund og jeg på siden av, godt i hold og godt på vei inn i de siste 5 før 100 kg falt avgjørelsen. Det var slutt på å tenke; ”Jeg hadde sikkert klart det”. Nå fikk jeg gjøre et forsøk,

Inn på nettet, sommerfugler i magen, kjøpte en plass til neste års event og utrolig nok, forsvant sommerfuglene i det øyeblikket jeg trykte send. Dermed var jeg i gang. Wetsuite ble kjøpt hos Lea samme ettermiddag og jogging iverksatt samme kveld. Tredde på meg den blå frivillig-capsen vi fikk det første året og tvang meg gjennom en 5km løype i Vangen. Jeg tvang meg selv til å løpe hele veien. Jeg kunne ikke gå med Ironmancapsen på Gangsperr herifra til månen, men jeg var i gang. Løypa fikk navnet IMone på Strava.

Regner med at det er mange som kjenner seg igjen i denne lille historien. Det er rart med det. En velger hvem en skal høre på når en søker råd… Min nabo, som er en dyktig triatlet, mente jeg burde kjøre på. Andre ristet litt på hodet da jeg sa at jeg hadde meldt meg på København og andre igjen smilte litt overbærende. De langt fleste syntes det var knalltøft og mente dette kom til å gå bra.

Selv var jeg ikke sikker…

Beruset av ”suksessen” fra 2014 sesongen der jeg hadde utrolig bra framgang, tenkte jeg at en fulldistanse burde være innen rekkevidde hvis jeg fikk trene like mye og ha den samme progresjonen. Der gikk jeg på en smell så det sang. Jeg fikk en muskelbrist i den ene leggen under fjorårets Haugesund Triatlon. Det var i denne perioden jeg meldte meg på IM Copenhagen. Jeg fikk lungebetennelse i vinter og jeg belastet leggene under Wings for Life World Run i Stavanger i Mai. I tillegg til en ny skade i leggen på Hårfagrerittet. Den sliter jeg med enda… Sammen med div. ferier og vakt hadde jeg på disse insidentene over 3mnd. uten trening.

Hver eneste gang kom dørstokkmila sigende. Du måtte tilbake til den rolige 5km og bygge deg opp derfra. Sakte, men sikkert. Det ble en del turer til Klinikk Selsaas og Øyvind A Kolstø. Jeg var heller ikke like flink hva angår kosthold og alkohol som året før. Jeg kjøpte rulle, men av ulike årsaker ble denne stående mye i fred. Svømmingen ble stort sett øving på teknikk i 25, 50 og kanskje 100m lengder. Til sammen mellom 500 og 800m pr morgensvømming. Jeg svømte en 1000 – 1500 m ett par ganger. Løping ble prioritert. Jeg fikk unnagjort flere på rundt 20km. Det var meningen å prøve å få til noen turer på 30km, men pga. alle skadeavbrekkene ble det aldri tid til det. Den lengste turen var på 25km. På min 50års dag!! 🙂

Været i år gjorde sitt til at det ble så som så med utesvømming også, men en onsdag ettermiddag i vår ble det 4,1 km i Eivindsvannet. Etter det følte jeg meg trygg på at jeg ville klare svømme etappen i alle fall. Det ble ett par km i sjø i ferien og det ga meg også en god følelse. Jeg syntes det gikk fortere i saltvann. En skal selvfølgelig ikke glemme div. Knirker og en halv Ironman.

Jeg kjøpte nye hjul til sykkelen og intensiverte syklingen ilpt. av ferien. Fikk en 15 mils tur med 1500 høydemeter og klarte å innbille meg selv at dette måtte være ganske nært 18 mil og 500 høydemeter. Det er 18mil og rundt 1000 viste deg seg senere….

Jeg begynte å få troa på det…

2 timer på svømming og skiftesoner og 6 timer hurtig gange til slutt. Syklingen var jeg usikker på, men 5 timer 45 min på nevnte 15 mils-tur ga meg et visst håp….

Spennende var det også å pakke for turen. Viktig å ikke glemme noe. Lånte meg flott sykkelkoffert fra HTK og sjekket på YouTube hvordan denne skulle nyttes. Jeg bestemte meg også for å pakke alt jeg trengte på raceday i de respektive posene som jeg har gjemt etter Ironman, Haugesund. Dermed var det bare å bytte poser i Køben.

Siste uken før avreise ble det ingen trening, kun en lett 5km og en litt hard 3km jogg pluss girsjekk på sykkelen i Danmark. Vi reiste ned med 16 flyet torsdag 21.08. Widerøe ønsker at vi bestiller plass til de store koffertene, noe vi ikke hadde gjort, men vi fikk med oss alt, kom oss trygt frem og tok inn på racehotel AC Bella Sky. Et kjempeflott hotel på alle måter.

Vi bestilte rom via Ironmans rabattkode, men her viser det seg at vår venninne, Wenche, som kom ned dagen etter for å være med og heppe (som danskerne sier) fikk billigere rom ved å bruke Hotels.com. Penger å spare på å undersøke litt mao..

rt20x30-IROA0020 (Large)Jeg brukte en delt tid på å få pakket sykkelen før avreise, så jeg var særdeles lettet da den sto lent opp langs veggen på hotellrommet. Resten av kvelden ble brukt til registrering, div innkjøp i Expo og middag på Hard Rock Cafe.

Det er ikke gangavstand til noen av lokasjonene i København. Du er avhengig av Metro og buss eller Taxi. Metro og buss fungerer for øvrig helt greit. Selv når du skal inn til Athletes lounch hvor Pastapicnic og Racebrief blir avholdt kun iført Trisuite, hjelm og sykkelen som skulle få litt justering av gir.

Registrering og Expo ligger så å si midt på rådhusplassen i to store partytelt, mens Pastapicnick og Racebrief blir avholdt i Politikkens Hus. Det er like før du kommer til rådhusplassen med bussen fra Metroen.

Pastapicnicen var helt grei, bare at den ikke inneholdt et snev av pasta, Det var kylling og salat med et lite rundstykke og en dressing. Det var godt, men dog….. Expo, registrering og athlets lounge var åpne så å si hele dagen og servering og racebrief var kontinuerlig. Racebrief var en film som gikk i loop.

Fredagen gikk med til innkjøp av det nødvendige og unødvendige, sightseeing, picnic, sykkelservice og massasje. Servicen på sykkelen kostet kr 200,- (300,- for en halvtime) og massasje kr 150. Alt dette var i Politikkens Hus. Her var det også sykkelparkering. Glimrende opplegg

Lørdagen kom og jeg var godt inne i carbloadingen. Spiste en heavy frokost med eggerøre og bacon, samt det jeg kom over av kaker og frukt i matsalen. Det ble litt sightseeing denne dagen også og jeg fikk inntatt et deilig kakestykke og en cappuccino før jeg forlot damene og vendte (litt småkvalm) tilbake til hotellet for å gjøre de siste forberedelsene og forhåpentligvis få en liten lur før innsjekk av sykkelen. Da tiden var kommet for å levere sykkel og poser, fikk jeg det av forskjellige årsaker veldig travelt og var den tredje siste som sjekket inn. Det ble vel spennende og danskene er strikse og ikke minst aldri så lite bryske når det kommer til punktlighet.

Deadline er deadline.

Den siste deltakeren som sjekket inn sykkelen sin fikk ikke plassere poser og sykkel selv. Om noen kom etter ham ble de nok bortvist, det kunne også vanke advarsel for å komme for sent ble det sagt. Etter at sykkel var levert sjekket vi svømmearenaen. Det var da det gikk opp for meg hvor langt 3,8 km svømming ser ut. Fruen og venninna var mildt overgitte på mine vegne. Det hjalp ikke akkurat på stemningen. Vi bestemte oss for å gå og spise før alvoret helt kom over oss, fant en grei Italiensk restaurant, ikke langt fra Amager Strandpark , der vi endelig fikk en god porsjon pasta.

Nå begynte det å bli så sent at det var på tide å komme seg på rommet. Jeg var vel i seng i 21-tiden. Hvor mye jeg sov natt til søndag er uvisst, men noe må det ha blitt, for jeg hadde noen rare drømmer.

Så er det raceday!!

Er oppe og i matsalen før kl. 05:00. Pastaen fra kvelden før sitter som ei kule, men jeg kjører på med resepten fra lørdagen. Høyt kaloriinntak ( jeg er et naturtalent der) på quisten, skal hjelpe meg på slutten av maratonen har jeg lest.

Tilbake på rommet, skal gammel moro ut igjen…. Pottetreningen fra barndommen kommer godt med…. En Imodum inntas etter ferdig arbeid sammen med resten av sportsdrikken. Trisuite på, HTK hettegenser og shorts på, hvit bag i neven og ned til shuttlebussen. Kjenner litt sommerfugler, men ikke mere enn at det er helt greit. Koseprater med nye venner under kjøreturen og i det vi kommer ned til strandparken finner vi ut at det blåser en god del mer enn meldingene sa.

Jajja. Ikke noe å gjøre med det. Ellers er det en nydelig morgen med meldinger om opp i mot 25 varme ilpt. av dagen. Har heldigvis tatt på solkrem.

Finner sykkelen og får etter hvert tak i en pumpe. Pumper dekk og skreller sportsbarene. Paul Kaye og en danske prater i munnen på hverandre, musikk, herlig stemning, det nærmer seg. Startskuddet går og proffene er i gang. Alle klapper. God småstresset stemning

Begynner å ta på wetsuiten, men syns den har forandret seg veldig siden sist jeg hadde den på meg… OK. Glidelåsen skal være bak!! Bytter, finner igjen badehetta jeg mistet, spiser en lappe med syltetøy, treffer enda flere nye venner. En står og graver febrilsk nedi containeren med streetwearposene. Han har glemt å stappe joggeskoene oppi. Vi siger nærmere og nærmere stranden og start.

Det er mange tilskuere og disse står i lag med oss. Ikke noe skille der. Rart. Trengte triatleter har ikke i fortrinnsrett i dokøen ser jeg. Det blir litt ”highfiving” med de nærmeste, det er rullende start og min tur kommer til å vasse uti. Vannet er rundt 20 grader. Det skal vise seg å være helt greit.

Svømmeturen går fint. Ingen utpreget knuffing, bare litt nærkontakt og en albue og to. Jeg svømmer litt vinglete, så det blir 4 km på klokka. Overraskende nok holder jeg godt følge med de rundt meg. Ser ut for at jeg har truffet godt med plasseringen i feltet. Vi skal under to broer og et pittelite stykke ut av strandparken før vending, tilbake under de to samme broene pluss en til i enden av parken, før ny vending og tilbake til T1

Vi passerer altså broer med tilskuere hele 6 ganger. Kult både for oss og dem.

På ett tidspunkt konstaterer jeg gledesstrålende at jeg har tatt igjen en med orange badehette, men det viser seg å være en bøye. En stund er jeg så langt inne på grunna at hendene tar nedi sandbunnen. Så begynner jeg imidlertid å ta igjen andre. Jeg konsentrerer meg om å ta det rolig, svømme effektivt og nyte turen. Det er det jeg skal gjøre hele dagen! Nyte det! Føler svømmeturen går kjempebra og kommer meg på land.

Ser til min store overraskelse at jeg har brukt ett kvarter mindre tid enn beregnet. Finner bagen min, tar på hjelmen og tar meg god tid til å tørke bena før strømper og sko tas på.

Så er sykkelturen i gang. Den begynner greit langs strandparken, supportteamet (fruen og venninna vår) er på plass like utenfor strandparken og de konstaterer noe overrasket at det er jeg som kommer syklende!

Herlig!!

rt20x30-IROG0397 (Large)Løypa begynner flatt og raskt, men den har pittelitt krevende partier før du kommer deg ut av byen og tar fatt på loop 1. Vinden kommer inn fra siden og er ikke så veldig sjenerende som fryktet, men du får den selvfølgelig rett forfra og rett bakfra underveis.

Jeg finner ikke helt stillingen på sykkelen og tenker at jeg burde brukt mer tid på å justere setepinnen da jeg monterte den. Jeg hadde satt en tape på setepinnen da jeg tok det av for å gjøre monteringen lettere. Har tapen forandret seg? Siger det? Vurderer å stoppe på en av aid-stasjonene for å få det justert.

Det viser seg imidlertid at det kun var plasseringen min på setet som spilte meg et puss Kanskje 4 km svømming hadde noe å si også…?? 🙂  Etter hvert kommer en ut på landet og da dukker de idylliske bondegårdene, småhusene og vindmøllene opp. Utrolig mye fint å se!

Det går plutselig opp for meg hva det er jeg holder på med! ”Du deltar i Ironman Copenhagen, Øyvind, sier jeg til meg selv. Får en aldri så liten klump i halsen og føler meg utrolig privilegert som får lov og har anledning til å være med på dette. Et, for meg, hårete mål om 6 timer på sykkeletappen har sneket seg inn under huden. Jeg prøver å ligge rundt 30 km/t i snitt, men innstilligen på GPSen har forandret seg, så jeg ser kun hastighet, ikke snitt… Dette gjør det litt vanskelig å få det til. Uansett, jeg tar stadig igjen og passerer andre og blir kun forbisyklet av pros og de beste fra agegroup. Kanskje ikke så rart da vi startet sist…. De er på sin andre runde.

Jeg tenker ikke lengre enn neste aid-stasjon og i allefall ikke lenger enn første runde. En liten km før loop 2 som er samme runde om igjen, finner en Geelsbakke. Her er det høy musikk og stor stemning og jeg får hilse på support-crewet mitt for andre gang. Blæra har lenge bedt om nåde og på toppen av Geelsbakke blir det første dobesøket avlagt.Fortsetter innover mot loop 2 som avdekker at det er krevende asfalt og brosteinspartier i Danmark også. Et veldig greit skiltet skille viser veien til loop 2 og T2. Her er det viktig å ikke tenke på at en nå skal gjennom en runde til. Jeg kjører samme tankesett som forrige runde og synes denne runden går fortere. Grunnen til det er nok at jeg kjenner traseen.

Tempoet synker litt, men jeg presser meg ikke. Det koster krefter å passere de jeg tar igjen, så jeg utsetter det i større grad. Jeg har heller ikke lyst å gå på en smell på løpingen, så det at snittfarten går ned får stå sin prøve. Det er andre gang jeg sykler over 15 mil, så jeg vet ikke hvordan bena vil reagere på løpingen

Nytt møte med supportdamene og nytt dobesøk på toppen av Geelsbakke.

I det jeg skal gå av sykkelen begynner luften å fosse ut av framdekket. Stor fortvilelse blir imidlertid snudd til lettere irritasjon når jeg finner ut at jeg har kommet borti CO2pumpa der jeg har to refill skrudd i. Den ene er nå så å si tom.

Sykkelsko og en lite samarbeidsvillig trisuite gjør toaletet om til rytmeboks for en stakket stund. Det er en utfordring å få rullet den svette Trisuiten ned og tilbake over skuldrene igjen, men jeg knekker koden til slutt…

Fortsetter så den siste mila. Tar av inn mot sentrum og en hel maraton.

Utfordring i Køben er at T1 og T2 er på forskjellige plasser. Det vil si at du henger opp den blå posen, mens den røde legges i en container og blir fraktet til T2. Du har med andre ord ingen kontroll på hvor denne henger.

Jeg når T2 etter 6:16 og leverer sykkelen fra meg til en frivillig, så er det bare å lete etter posen. Alt er greit merket, så det går fint. Jeg har 6 gels i beltet som jeg ikke har brukt. Disse hiver jeg i posen. Vi fikk nok under sykkeletappen og jeg regner med at det vanker mye av samme sort under løpingen også. Egentlig unødvendig å ta med noe som helst, så sant du ikke foretrekker ett annet produkt.

Bytter ut hjelm med caps, tar på solbrillene og joggeskoene og så er det bare å sette i gang på den fryktede maratonetappen. Jeg har brukt rundt 8 timer medregnet T1 og T2 og er så å si på 14 timers målet i og med at svømmingen gikk så bra! Jeg har hele 7 timer på meg før Cut Off!!

Bena funker godt. Overgangen er langt fra som fra svømming til sykling. Jeg legger meg på en rolig pace og prøver å jogge så jevnt som mulig. Tanken er å gå gjennom aid-stasjonene fra begynnelse til slutt og ta skikkelig til meg av det de serverer. Vann, styrkedrikk, Cola, Redbull, salte kjeks bananer, epler til og med salttabletter… Salttabletter har jeg med selv også på løpeetappen. Salttabletter var også med i innholdet i ryggsekken vi fikk fra arrangøren…. Gjennomtenkt.

Løypa er helt topp. Det er en bro som funker som avbrekk fra det flate og det å løpe blant alle utøverne heiet fram av folkemengden er helt glimrende. Supporten min har kommet seg tilbake fra Geelsbakke og heier og filmer. Prøver å dra magen inn hver gang jeg passerer, men den er oppblåst av alt det søte. Jeg blir etter hvert litt småkvalm og tanken på mere gel frister ikke. Det er nok denne som gir meg magesjau også. Jeg drikker kun vann på noen stasjoner og går over til bananer til de også blir kvalmende, men bananer er lettere å fordøye tross alt så de presses ned.

Litt ute i løpet hører jeg plutselig at noen roper FLAKAN og ser at ett vennepar har tatt veien ned til København for å heie!! Søndag til mandag med fly via Oslo. For en overraskelse. Etterpå finner jeg ut at kompisen min har laget et svært banner i plastduk med bilder og tekst!! Utrolig rørende.

Fortsetter ufortrødent videre. Det er noen brosteinspartier her også. Gjennom Nyhavn, masse folk som hepper, forbi den Lille Havfruen, som jeg ikke ser snurten av. Det er stor stemning. Bortsett fra magen er alt helt OK. Det er på en måte en evig diskusjon med deg selv om når en skal kunne tillate seg selv å gå. Blir ikke enig med meg selv og fortsetter. Setter meg små delmål. Først 22,1 deretter 10 km x 2?? Det er mange som går!!

Det er vel rundt 25 grader under løpingen, men vind og bygninger gir oss nødvendig ly og kjøling med jevne mellomrom. Første runde går greit, rød strikk på armen. Fortsetter i samme rolige tempo, bare avbrutt av ærend på naturens vegne. Er det luft?? Fikk bekreftet på toalettet at det ikke bare var det…

Ser etter hvert et skilt som er satt opp langs løypa. ”Never trust a fart in an Ironman!! OK! Point taken. 🙂  Det blir en 3-4 toalettbesøk. Det er overraskende greit å begynne å løpe igjen etter endt toalettbesøk. Det sprutes vann. Våte joggesko? Får jeg gnagsår? Jeg løper til neste vending og armbånd, så settes et nytt mål derfra.. Lurer meg selv. Tenker positive tanker og husker på andre ganger jeg har hatt det tungt. Knirken løp, for eksempel, Anne Askeland!! 🙂

Sånn går tiden. Gul og blå strikk træs på armen av ivrig crew. Tenker litt på det som sies om at en Marathon starter ved 37km og frykten for å møte veggen ved 35k lurer som gjedda i sivet. I det jeg passerer 35,1 km viser jeg fingeren til skiltet. ”Lett”

Siste strikk, farge grønn kommer på armen. Her har jeg tenkt at det bør være lov å begynne å gå. MEN det er for dumt å begynne å gå nå med rundt 5km igjen….

Igjen klarer jeg å lure beina videre i samme rolige rytme. Sola er i ferd med å gå ned, jeg er ukonsentrert et øyeblikk og dunker inn i en stor tilhenger. Godt jeg ikke traff med hodet. Ser på klokka at jeg har brukt 12:40 og det er rundt 3 km igjen. Klarer jeg å komme inn under 13?

Prøver å øke farten litt, men er livredd for å gå på en smell og ikke fullføre, selv så langt ute i løpet, men for første gang denne dagen passerer jeg aid-stasjonen (den siste) uten å forsyne meg. Risky??

Jeg nærmer meg slutten og publikum ser på strikkene mine at jeg skal til finish. Jeg merker det på dem. Nå heier de på MEG. Plutselig hører jeg navnet mitt bli nevnt av speaker, Paul Kaye Yes!! Ikke langt igjen nå. Runder svingen der en pil viser veien til Finish og kommer til en hvit reklamebue. Opp med armene, jubler og plutselig ser jeg Siv og Wenche.

Går bort til dem for å få en velfortjent klem. Fruen rekker meg ett flagg. Du må løpe til mål!! Jeg tar flagget, løper de siste metrene og gjør et lite hopp over målstreken!!

13:00:52

Målet var å sykle så bra at jeg kunne gå de 4,2 milene og allikevel klare cut off. Målet var 15 timer. Det hårete utenkelige var 14 og jeg kommer inn på 13:00:52.

Ett dobesøk eller fem fra 12-tallet!! Bryr jeg meg om akkurat det?? Nope.

rt20x30-IROS1322 (Large)Satt litt for meg selv målområdet som var digert. Fikk medaljen umiddelbart etter målgang, men så det ble litt trasking for å finne den hvite posen og få finishertrøya. En kunne få gravert navn og div, tall på medaljen, mat etc, men av en eller annen grunn fikk jeg ikke denne kjekke folien som skulle varme litt, så jeg begynner å bli kald. Jeg trasker og finner damene. Snapper skal sendes og gratulasjonsklemmer klemmes. Får på meg litt mere klær og så trasker vi videre for å få ut sykkel og levere chip.

Damene plasserer meg i en Taxi, mens de tar sykkelen hjem via buss og Metro, For en service. Jeg opponerer ikke. Får minibankkortet til fruen, pinkoden går inn det ene øret og ut det andre og derfra er det ikke lenger peanuthjerne, men peanutsmør.

Jeg ber sjåføren vente så jeg får hentet Visakortet mitt, men klarer å miste romnøkkelen i det jeg skal forlate taxien. Etter mye om og men finner jeg den under bilen. Tar heisen opp og veifter med kortet utenfor rom nr 16. Finner til slutt ut at jeg er i feil etasje. Taxien blir etter hvert betalt, jeg er trøtt og kald og det er tid for en velfortjent dusj. Etterpå er det på med hettegenser og shorts og rett under dyna for å få igjen varmen.

Jeg forlot ikke senga resten av kvelden. I stedet for toppetasjen og baren på hotellet ble det champis og kos på rommet med alle fire fra heiagjengen Minst like gøy det.

Tusen takk til verdens beste heiagjeng; Siv, Wenche Kristin og John Harald!!!

Mandagen spiste jeg en frokost totalt fri for sukker, pakket og så reiste vi hjem. Glade og fornøyde. Klarte faktisk å gå av og på flyet selv…

Helga i København var fantastisk. Vi traff masse flotte mennesker. Jeg synes arrangementet var helt topp, ikke fritt for lyter, men det er jo arrangøren som bestemmer hvordan de vil ha det. Og sånn blir det. Det er foreløpig ikke noe mål for meg å gjøre flere fulldistanser. Jeg ønsker å delta i Haugesund så lenge som mulig og det kunne vært spennende å delta på en full her. Jeg fortsetter treningen og trives med tanken på å være triatlet.

Det kan synes som om det har blitt en livsstil i løpet av disse to årene. Det har vært et fantastisk eventyr. Tusen takk til Ivar, Tone, alle venner i HTK og ikke minst min gode nabo, Alf Terje Marthinussen, som har pushet meg og gitt meg gode råd på veien disse to årene. Hadde det ikke vært for ham, hadde jeg kanskje trent til min første halve enda.

Jeg tenkte Haugesund 2016. Alf Terje mente det var bedre å sette seg et hårete mål…..:-)

 

 

 

Share