Ironman Hawaii er en konkurranse svært mange drømmer om å få delta på og når jeg først fikk sjansen følte jeg at jeg måtte gripe muligheten. Nå når konkurransen og oppholdet er overstått tror jeg imidlertid at det er opplevelsene utenom selve Ironman konkurransen som har gitt mest og best minner. På oppfordring kommer her en race-report / beskrivelse av reisen.

Reisen til Hawaii
Familien satte et veldig klart vilkår om jeg mot formodning skulle klare å kvalifisere meg, alle skulle være med til Hawaii! Det skulle da vel også bare mangle, tross alt har en litt for stor del av livet det siste året dreid seg om sene kveldstreninger eller langtur søndag morgen. Jubelen sto høyt i taket hos gjengen når jeg fikk plassen og kona Hilde og de to guttene på 10 og 13 år har ivrig sett frem til reisen. Selve flyturen gikk fint med mellomlandinger i Oslo, Stockholm og Los Angeles. Ankomsten til Kona International Airport satte stemningen for turen med sitt avslappede ankomstområde (bilde under). Sykkelkofferten var dessverre blitt åpnet opp i Los Angeles og jeg fikk en tydelig påminnelse om at sykkelkofferter ikke bør knyttes igjen med stropper (låsen var dessverre ødelagt og jeg hadde lagd en grundig knute med koffertstropp og to låsestropper for å holde kofferten lukket). Ved ankomst Kona var sykkelen heldigvis uskadd, men stroppene hang og slang etter at kontrolløren tydelig ikke hadde giddet å stroppe kofferten på ny. Vi hentet leiebilen og ankom leiligheten vi hadde leid på Ali’i drive klokken 21 fredag kveld den 5.oktober (etter ca 27 timer reise fra Haugesund klokken 06 om morgenen og 12 timers tidsforskjell).

Ho’ala training swim
Jeg deltok på Ironman i Barcelona i 2016 og visste derfra at havsvømming er noe helt annet enn å svømme i Skeisvannet hjemme. Tilvenning til havsvømming var derfor en prioritert oppgave etter ankomst og allerede klokken 0700 dagen etter ankomst var det start for Ho’ala training swim. Dette er en treningskonkurranse der ca 500 deltar, enten som en forberedelse til Ironman, eller som en mulighet til å få prøve svømmeløypen for de som er i Kona som support eller tilskuer. Erfaringen fra Barcelona hadde vært at havet ble veldig urolig utover dagen mens det var relativt rolig på morgenen. Denne morgenen opplevdes havet så absolutt ikke rolig i Kona! Bølgene virket høye som fjell, jeg mistet fullstendig oversikt over hvor jeg skulle og endte opp med å følge etter de svømmerne jeg så foran meg. Bølgene ødela også all rytme i svømmingen og jeg følte at jeg bare lå og kavde i vannet. At det kom to delfiner svømmende forbi på vei ut mot vending orket jeg nesten ikke kose meg over, her gjaldt det å overleve….. Bedre ble det ikke av at jeg ble truffet av en svi-manet. Her på Kona er det ulike typer svi-maneter og denne morgenen var det i perioder voldsomt mange småmaneter som skinte i vannet og som svei litt overalt, men den ene store som traff meg bak på høyre legg svei noe voldsomt (og som to uker etterpå fremdeles har gitt meg en kul liten «tatovering» på leggen). Resten av svømmeturen kunne jeg bare kjenne på den sterke svien om jeg syntes svømming ble kjedelig. Etter langt og lenge (det kjentes ut som minst en full søndags-langsvømming Haraldshallen) nådde jeg vendepunktet og det var tid for å svømme mot land igjen. Jeg hadde brukt 50 minutter og håpte at jeg nå skulle få kjenne på litt medstrøm. Det virket faktisk som om det gikk litt raskere mot land igjen, men strømmen kom tydeligvis ikke bare bakfra men også fra høyre og hver gang jeg kikket opp for å se hvor jeg skulle, måtte jeg justere retningen litt. Mens jeg lå her og vakte kom det en ny delfin-flokk på 7-8 delfiner svømmende imot meg og passerte noen få meter til side og under for meg. Denne gang var det litt artigere å møte på disse flotte dyrene og når jeg nå kunne se hvor jeg faktisk skulle var siste del av svømmingen en liten kosetur. I mål kom jeg på 1.30. Slett ingen tid å være stolt av, men jeg hadde i det minste ikke brukt så mye krefter og jeg hadde fullført det som kjentes ut som den verste svømmeopplevelsen noensinne (om man ser bort fra delfinene).

Prøvetur i sykkelløypen
Søndag hadde jeg planlagt en sykkel-intervall økt i sykkelløypen langs Queen K, 6 intervaller med 20 minutter ca 270 watt, 5 minutter pause. Selv om jeg var ute på sykkelen klokken 0630 på morgenen var det stint i folk som løp langs Ali’i drive og masse folk som var ute og prøvde syklene. Jeg hadde lest mye om at vinden var svært krevende, men var positivt overrasket over at dette kjentes ut som en fin bris hjemme i Haugesund. Her var det bare å kjøre på! Etter at selvtilliten hadde fått seg en knekk av svømmingen dagen før, var det nå herlig å igjen kjenne på mestring. Kilometrene føyk forbi og det var rett og slett gøy å sykle.

Omtrent 4 uker tidligere hadde jeg plutselig fått krampe i høyre legg under en løpetur og leggen hadde vært stiv og vanskelig etter det. Tross to ganger med hel uke løpepause ble leggen ikke bedre. Nå hadde jeg igjen hatt en hel uke pause og hadde håp om å få løpt litt den siste uken før Ironman. Etter sykkelturen var det tid for å prøve seg på ei overgangsøkt men etter 2 km kjente jeg at leggen var i ferd med å stivne og jeg snudde hjemover, akkurat i tide. Vel hjemme etter 4 km rolig løping var leggen igjen stiv som en stokk og jeg haltet inn i leiligheten. Avgjørelsen om å unngå all løping frem til Ironman var ikke bare enkel, men også helt nødvendig.

Ironman-uke i Hailua-Kona
Nå i ettertid er det uken før selve Ironman konkurransen jeg syntes var det kjekkeste med hele konkurransen. Det er mange inntrykk og jeg oppsummerer litt kort:

  • Horder av joggere/løpere langs Ali’i drive fra soloppgang og utover dagen. På en vanlig kjøretur/sykkeltur mot Kailua-Kona må vi ha passert hundrevis hver eneste gang (mangler dessverre bilde). Aldri har jeg sett en slik fart på ‘joggingen’, her var det åpenbart mye kjempespreke folk! Heldigvis var det også noen ‘normalt’ spreke folk, og noen som sannsynligvis ikke skulle delta på Ironman var også ute og trente.
  • Mengder av folk ved svømmestarten som skulle prøve svømmeløypen. Det var også her jeg dro de fleste morgenene. Det var køer for bagdrop, kø for å komme ut i vannet, svømming på rekke og rad både utover og innover i løypen. Bildet under viser dette på en litt rolig dag (jeg var litt sent ute og var ikke i vannet før kl 8 – bildet er tatt i 9-tiden). På en av disse dagene hørte jeg også noe som kunne høres ut som delfin/hval lyder mens jeg svømte. Etter en tid så jeg først to delfiner som kom svømmende langt under oss. Vi var en hel gjeng som bestemte oss for å ta pause fra treningen og stoppet opp. Da kom det flere delfiner som svømte opp og rundt oss og flere passerte rett ved siden av andre svømmere. Her var det tydelig at delfinene ville se hva alle disse svømmerne gjorde i vannet! Etter hvert forsvant delfinene og jeg svømte ut til dagens vendebøye ved 1200m, på vei tilbake var det igjen tid for delfin-show omtrent på samme sted med en delfinfamilie på ca 8 voksne og 2 små delfiner som passerte under oss og 3 som svømte i overflaten. Nå begynte jeg nesten å bli vant til delfiner og la tidlig på svøm tilbake til ‘mål’.

  • Keiki Dip’n’dash (Ironkids på Hawaii). Her fikk guttene prøve seg. Kjempeflott arrangement med 150 meter svømming og 1,5 km løping (dessverre ble svømmingen avlyst i siste liten da det begynte å tordne rett før start), flotte startnumre på skuldrene til guttene, svømmehetter, medalje, t-skjorte og caps. Og tjukt med tilskuere som sto og heiet langs løypen. Sjelden tror jeg guttene har løpt raskere, så raskt at jeg ikke rakk å ta bilde av noen av dem i løypen!
  • En enorm mengde med Ironman stands med alt som kunne tenkes av produkter innen triathlon verdenen. Her var det mulig å se de helt nye syklene som var kommet til markedet, se og prøve alt annet av utstyr og selvfølgelig kjøpe med seg litt treningstøy og t-skjorter med ‘Ironman world championship’ sin 40-års logo på (det var 40 års jubileum i år). I tillegg fikk jeg prøvd Michael Phelps sitt endless pool. Her må jeg si jeg ble grundig skuffet over svømmeopplevelsen, men det var jo kult å få prøve.
  • Jeg deltok ikke på ‘Parade of nations’ og ‘Panty run’ pga at vi ville gjøre ikke-Ironman ting i perioder, på bilder virker det som om dette også hadde vært gøy å få med seg.
  • Utflukter til strender og severdigheter rundt omkring på øyen. Vi bodde rett ved sjøen og hadde flott utsikt til surfere hele dagen, men vi måtte kjøre for å kunne snorkle og bade. Dette var først og fremst flotte ferieopplevelser som jeg ikke skal beskrive i detalj her, men jeg kan oppsummere med å si at jeg trygt kan anbefale Hawaii som feriedestinasjon.

Men så var uken med raceforberedelse over og det var på tide å gjøre utstyret klart for innsjekk fredag. Bilde av sykkel og konkurransedrakt måtte tas før bike check-in fredag (bilde under). Selve bike check-in var en kul opplevelse der en rekke av proffene (Daniela Ryf, Tim Don, Michelle Westerby, Matt Hanson etc) sjekket inn omtrent samtidig som meg og i tur og orden ble intervjuet på vei inn i området. Alle syklene ble behørig fotografert, vi fikk vår egen personlige guide som viste oss rundt på området og så til at sykkel ble satt på plass og posene hengt på plass mens vi gikk T1 og T2 løypene.

Racemorgen
Klokken 0400 var det stå-opp tid. Vanlig frokost sammen med Hilde og ut til Ali’i drive for å vente på race-shuttle’en. 5 minutter gikk, 10 minutter….. Rolige meg ble litt stresset, skulle ikke race shuttle gå med få minutters mellomrom?? Hilde gikk for å hente bilen for å kjøre meg til start, men så kom bussen og jeg om bord alene. Noen minutter ned i veien så jeg imidlertid på posene til alle de andre, hva var det de hadde med seg? Drikkeflasker! Helsike, jeg hadde jo gjort 4 stk klare kvelden før. Fikk stoppet bussen sporenstreks og ringt til Hilde som nå heldigvis var i leiligheten. Nå gikk race-shuttle faktisk med få minutters mellomrom og etter 5 minutter var jeg gjenforent både med drikkeflasker og Hilde. Satte stor pris på begge deler! Ankomsten til Kailua sentrum var magisk og jeg forlot Hilde ved svømmestarten mens jeg begav meg til check-in, innveiing, liming av startnummer på overarmer og videre til sykkelen for å fylle luft i dekkene, sette på plass drikkeflasker og sjekke at alt ellers var i orden. (noen vil kanskje lure på hva jeg skulle med 4 drikkeflasker, 1 med high-5 var til å drikke før start og 3 med high-5, salt og redbull var til sykkel – jeg vil ha minst to for å aldri gå tom og ville ha en ekstra i tilfelle kaos på drikkestasjoner om det skulle være veldig mye syklister samtidig).

Forventninger til selve konkurransen
Jeg var fullt klar over at jeg var en dårligere svømmer enn de fleste av konkurrentene og det var ingen tvil i at det var svært mange svært godt trente triatleter som skulle delta. Håpet lå i at min styrke med ernæring, drikke og å holde meg sterk på løpingen til slutten var det som kunne gi meg en OK plassering til slutt. De siste 5 ukene før konkurransen hadde jeg imidlertid ikke fått løpt, og spesielt hadde jeg ikke løpt en eneste langtur på vei over 1,5 time siden juli. Ettersom høyre legg fortsatte å være vond også etter ankomst Hawaii var fokus gradvis endret til å gjennomføre med en OK opplevelse. Når jeg dagen før konkurransen ble skikkelig forkjølt og konkurransedagen hadde lett feber (type 37,2, men nok til at jeg kjente at her var kroppen i reparasjonsmodus) bestemte jeg meg for å fokusere på å ha en OK svømmeopplevelse, gi gass på sykkeletappen om mulig og se hvordan kroppen ville fungere på maratonen. Om nødvendig for å komme til mål fikk jeg heller gå hele maratonen.

Svømmedelen
Når man ser svømmestarten på youtube etc ser det helt kaos ut og jeg hadde svært lite lyst til å bli oversvømt eller bli sperret inne blant en masse svømmere med ulik oppfatning av hva som var rett frem. Jeg valgte derfor å posisjonere meg baktil på høyre side og rakk akkurat legge meg på plass før kanonen smalt – ingen tid til å bli nervøs, noe jeg satte stor pris på. Et trykk på klokken og det var bare å komme i gang. Det viste seg at mine bekymringer for svømmestarten hadde vært helt ubegrunnet (bilde av svømmestarten og skiftesonen på bildet under). Et par dunk borti andre svømmere i løpet av de første 100 metrene var det hele. Nå var det bare å finne rytmen. De oransje bøyene passerte forbi og etter hvert kom endelig de to båtene som markerte vending til syne. Dette var positivt i forhold til treningssvømmingen uken før. En kikk på klokken etter siste vende-båt viste at klokken dessverre ikke hadde startet allikevel i den hektiske svømmestarten, men til stor glede var klokken bare blitt 07.42, 37 minutter på første halvdel var godkjent. Ironman svøm er imidlertid langt, jeg begynte å få gnagsår under venstre armen, bølgene kom bakfra og ødela rytmen og det begynte å bli tungt å ta skikkelige armtak. De første damene som hadde startet 15 minutter bak kom raskt forbi og etter hvert var det flere rosa enn blå svømmehetter i vannet rundt meg. Endelig kom imidlertid mål for svømmingen til syne og tross en del motstrøm nådde jeg endelig inn til trappen for å forlate vannet.

T1
I motsetning til de aller fleste andre som hadde kjøpt swimskin for anledningen, hadde jeg svømt i den 2 år gamle tri-shortsen fra HTK. Den hadde god snøring i livet og fungerte utmerket selv om det visstnok skal gå flere sekunder raskere per 100 meter med swimskin, kanskje så mye som 5 sek/100m for meg med min dårlige linje i vannet (som Mikal ville sagt). Nå i T1 måtte jeg på med pulsmåler, trøye og solkrem før jeg kunne løpe til sykkelen. Det var en lang løping på et glatt Ironman teppe så jeg var glad sykkelskoene var festet på sykkelen.

Sykkeldelen
Syklingen er for meg alltid det kjekkeste. Etter å ha kommet sent opp av vannet kunne jeg passere folk igjen! De første 15 km er litt kronglete med mye bakker og svinger, men etter dette er det strake veien langs Queen K ut av Kona. Med Haugesund standard er løypen nesten flat med kun lette opp- og nedoverbakker. Jeg hadde bestemt meg for å holde en moderat watt jeg trodde jeg kunne holde til mål, mange hadde skrevet om at konkurransen egentlig ikke starter før ved vendepunktet i Hawi. Mer konkret var planen 230 watt på flatene og inntil 260 watt oppover. Jeg klarte ikke helt å holde igjen og lå nok litt over, mye på grunn av at jeg stadig måtte velge mellom enten å sykle forbi eller risikere å bli tatt for drafting, men kroppen kjentes bra ut og vel innenfor det jeg skulle klare å holde. Jeg leste i forkant og i etterkant om at det var svært mye drafting på denne konkurransen pga store grupper som kommer opp av vannet samtidig. Det er helt klart et problem selv om jeg ikke fikk sett så mye til det ettersom jeg kom opp av vannet med damene og de ikke er så mange. Ut til Hawi kunne jeg imidlertid se rester av en del grupper som fremdeles holdt sammen etter 100 km med sykling og det er jo trist å se at det for de mennene som svømmer på ca 1.05 (det er svært mange av dem på denne konkurransen), så er det vanskelig å få nok rom til å ha mulighet til å sykle uten drafting. Det er åpenbart en del som utnytter at det er vanskelig og heller ikke prøver særlig hardt.

Jeg hadde antatt at jeg måtte drikke ca 1,4 liter Gatorade endurance per time, altså 1 flaske per halve time, under sykkeldelen. Dette gikk greit, og jeg drakk nok enda litt mer. Gatorade endurance inneholder alt salt jeg trenger og med så stort volum også nok sukker til at barer, geler etc var unødvendig.

Rett før Kawaihae kom proffene imot med helikopterne svirrende over seg. Det gikk for fort til at jeg rakk å se hvordan konkurransen deres gikk, men artig å se mengden motorsykler, biler og helikoptere og de ulike gruppene som lå bak ledergruppen. Fra Kawaihae og ut mot Hawi er terrenget mer rullende og det minner litt om hjemme. Nå var det også motvind, og selv om jeg tillot litt høyere watt i oppoverbakkene enn planlagt, klarte jeg akkurat å holde meg over 30 km/t. Selve stigningen opp mot Hawi gikk imidlertid superlett! Jeg hadde ventet på det som skulle være en svært tung motbakke, men istedenfor var jeg plutselig ved vendepunktet i Hawi, og jeg kunne slippe opp bremsene litt. Vi var en gruppe på 4-5 som hadde passert mange syklister og hadde byttet på å sykle raskest frem til vending, men i bakken opp fra Kawihae på vei tilbake dro jeg i fra dem for siste gang og jeg var plutselig helt alene. Jeg syklet generelt raskere enn dem i motbakkene og de hadde sluppet i den siste. Når jeg så at 140 km ble passert på 3.56 fikk jeg motivasjon til å tråkke litt ekstra på, kanskje kunne jeg klare under 5 timer? Det var nok litt optimistisk da løypen inkluderte en relativt lang motbakke og også var ca 181,2 km på min klokke, men det var artig med ny motivasjon på slutten. En sykkeltid på 5.04 var jeg bra fornøyd med, og det kjentes ut som om dette hadde gått relativt lett! Jeg hadde mye krefter igjen og jeg har vel aldri egentlig kjent meg lettere og bedre på slutten av sykkeldelen i en Ironman før. Gjennomsnitt på 218 watt og normalisert watt på 238 watt er i praksis det samme som på Ironman Haugesund og omtrent det jeg har kapasitet til, denne gang imidlertid med mye mer krefter mot slutten.

T2
På med enda mer solkrem. Tross smøring før start, i T1 og under sykkeldelen kjente jeg at jeg var i ferd med å bli solbrent. Solkremen lå og fløt som en hvit film oppå en svett hud og fungerte tydelig ikke som planlagt. Jeg prøvde å dekke til så godt som mulig med ny solkrem og var glad for at jeg hadde valgt trøye som dekket skuldrene.

Løpedelen
Som tidligere beskrevet var jeg veldig spent på løpedelen. Høyre legg hadde imidlertid kjentes bra ut i løping i skiftesone og jeg håpte det kunne vare. Men hva i all verden var denne forferdelige varmen? Det kjentes som å løpe i en sauna. Ca 31 grader og max luftfuktighet kjentes enda varmere ut enn jeg forventet. Jeg hørte i etterkant at noen av proffene også syntes løpingen var varm, men det var tydelig at vi var mange age-groupere som ble tatt på sengen av klimaet. Normalt tåler jeg imidlertid varme bra, men her hadde jeg nok ikke fått akklimatisert meg i forhold til å løpe i varmen pga skadeproblemene, og jeg tror også at kroppen slet litt ekstra med temperatur-reguleringen pga virus-sykdommen jeg tross alt fremdeles hadde i kroppen. Planen ble å løpe rolig, bruke alle anledninger til å kjøle seg ned og drikke godt. Det fungerte bra på Ali’i Drive (der det var masse folk, inkludert Hilde og guttene). Men det kjentes mye tyngre ut enn normalt og jeg kjente på kroppen at jeg måtte roe ned litt om jeg skulle få en fin opplevelse mot slutten. Fra jeg kom ut på Queen K valgte jeg derfor å fortsette med gå-løp strategi for å ikke gå helt i kjelleren. Solen stekte, det var ingen skygge og ingen vind og det kjentes helt forferdelig varmt ut! Ironman løypen på Hawaii er todelt med først frem og tilbake Ali’i Drive (12 km) og så frem og tilbake Queen K og ned i Energy lab (30 km omtrent uten andre tilskuere enn drikkestasjonene). Queen K er en fin hovedvei å sykle på, men det var forferdelig langt og kjedelig å gå-løpe her. Ingenting som gav følelse av å faktisk komme fremover bortsett fra klokken som pep hver 1 km og kunne informere om siste kilometertid. Når jeg endelig kom frem til stedet hvor vi skulle ned i sagnomsuste Energy lab, kjent for å være ekstra varmt, så syntes jeg faktisk det var herlig å få litt variasjon. Det var skikkelig varmt men etter å ha slitt med varmen hele løpedelen var det for meg stort sett det samme som før. Tilbake på Queen K kom det en liten dis foran solen som nå lå lavere på himmelen og jeg fikk endelig litt krefter igjen. Løypen var merket med kjegler ca hver 40 meter og jeg valgte nå en strategi med å gå en halv kjegle-lengde og løpe 3,5 kjegle-lengder. Dette fungerte overraskende bra! Med en snitt-kilometertid på ca 6 min/km kunne jeg holde mange av de som jogget hele tiden. Kilometrene var nå også begynt å tikke mot slutten og når jeg endelig nådde 40 km var det plutselig lett igjen å løpe ned til mål og endelig komme inn som Ironman på Hawaii. Helt fantastisk å endelig være ferdig med et varme-helvete på løpingen! Løpetiden ble 4.05 og en total-tid på 10.44. Av en eller annen grunn var leggen nå plutselig blitt helt fin og hadde ikke plagd meg i det hele tatt under maratonen, kunne ikke dette skjedd en uke før…..

Endelig i mål
På Ironman i Haugesund er man godt vant med hamburger og øl når man endelig kommer i mål. Det smaker aldeles fantastisk og er noe man gleder seg til på hele løpe-delen. Her i Kona var det imidlertid gatorade, cola og vann som var tilbudet. Det ble lunken cola og en tørr bolle på meg før jeg stilte meg i kø (!) for finisher t-skjorte og medalje. Til slutt fant jeg litt pizza og is som i alle fall smakte litt som belønning. Skifting til tørr truse og å få av de våte sokkene var utrolig herlig. Men sjeldent har jeg lengtet mer etter Jern-Ivar sin øl og hamburger!!

Målområdet var fullt av lettede folk som hadde fullført målet sitt, men dessverre også mengder av utøvere som ikke hadde fått i seg nok drikke eller salter og som så helt uthulede ut av dehydrering eller sjanglet rundt med forvirring fra å ha alt for lite salt i kroppen. De ble plukket opp av det erfarne medisinske teamet og behandlet i et eget sykehus-telt som var rigget opp i målområdet.

 

Hva synes jeg om konkurransen?
Med mye uflaks med skade i høyre legg i 5 uker før konkurransen og virus-sykdom med lett feber konkurransedagen må jeg være fornøyd med å klare å fullføre på en såpass Ok tid og med en fin opplevelse av konkurransen. Men jeg har mye å gå på når det gjelder å holde fokus på god svømmeteknikk i lang havsvøm og om jeg hadde kunnet løpe i uken før konkurransen hadde jeg nok hatt mye nytte av akklimatisering og mental tilvenning til løping i varmen. Sett i etterkant, burde jeg kunne klare å knipe 5 minutter på svømmingen med litt mer fokus på å holde god linje i vannet selv når jeg ble sliten, og jeg kunne nok på en normal dag klart å løpe på omtrent 3.40-3.45, selv i denne varmen. Dette ville gitt en slutt-tid på ca 10.20. Men det er jo egentlig irrelevant da jeg måtte konkurrere med den kroppen jeg hadde den dagen og dette er en konkurransen som i liten grad frister meg til gjentagelse (om jeg noen gang skulle klare å kvalifisere igjen). Det er litt sånn ‘been there, done that’ opplevelse. Jeg synes egentlig ikke noe særlig om å trene så mye som kreves til en Ironman for at opplevelsen skal avhenge av hvor god man har vært på varme-akklimatisering og å psykisk holde fokus i en supervarm og gørr-kjedelig løpeløype. Min neste Ironman skal være et sted der jeg faktisk får testet hvor godt treningsgrunnlag som er lagt ned, og ikke, som denne gang, kommer i mål uten helt å være sliten fordi man ikke orket å løpe i heten.

Til slutt
Hele Hawaii opplevelsen har vært helt super, både for meg og for familien. Ironman world championship er veldig artig å ha vært med på og jeg er glad for at jeg tok muligheten. Forhåpentligvis får også flere fra Haugesund muligheten de neste årene. Jeg må til slutt sende en kjempestor takk til alle som har gratulert og heiet på diverse ulike kanaler, det satte jeg stor pris på, spesielt under den varmeste maratonen noensinne.

Bjørn Helge Vikse

Share